Historien er litt utenom det vanlige.

Kompiser fra Stavanger-området har besøkt Gatebil-stevner på Rudskogen jevnt de siste fire fem årene og ble stadig tøffere i trynet.

Dette kunne da de også gjøre.

I fjor gjorde de det.

Fant et vrak av en VW Transporter fra 2005, og så leste de nok av regelverket til å finne ut at motoren skulle sitter der originalmotoren hadde vært.

Så da la de V-åtteren der og ikke bak.

Og så fant de ut at de kanskje trengte et bur – vi aner jo ikke hvor lett det er å ende på taket, sier Lasse Vatne.

Da jeg treffer dem er to av dem, Erik Tveit og Martin Hetland, hjemme og hviler seg. Det ble en lang natt.

Men Lasse og kompis Erik Reke holder på med de siste detaljene. De skal gjøre bilen klar til avreise tidlig neste morgen.

Første heat går på Rudskogen i dag, fredag, klokken 10.

Dødstrøtte, de to som fremdeles står på beina også. 

– Langt uttpå natta måtte vi bygge motoren tilbake, vi fikk ikke turboen til å passe. Det manglet fremdeles biter som ville fått motoren til å gå reint, så i stedet for 500 hester så har vi vel trehundreognoen, forteller Erik.

Vi snakker altså om en V-åtter fra en Avalanche, mens 88 mm turboen ligger igjen på gulvet, og så er det girkasse, mellomaksel og diff fra en BMW E39.

(saken fortsetter)

– Selvfølgelig kunne vi bygget opp en vanlig BMW, sier de, – men i og med at vi egentlig ikke aner hvordan vi kommer til å gjøre det eller hvordan bilen kommer til å greie det, valgte vi å være annerledes. Da får vi i hvert fall sikret litt oppmerksomhet.

Når de sier «selvfølgelig kunne vi bygget opp …» så er det et annet aspekt også ved dette. 

Ingen av dem har vært i nærheten av å ha bygget opp noe som helst før. Det er riktignok et snev av bilmekaniker i gruppen, pluss faren til Erik som eier den låven de står på, som åpenbart har mekket litt selv. Verktøy finnes i hvert fall.

Men i realiteten snakker vi om de gladeste amatører du kan tenke deg. Folk som gir klart inntrykk av at dette er bare moro.

Og litt slit.

Og litt veldig god hjelp fra firmaer som også tente på ideen. Det er en og annen sponsor der nå, på siden av den elektrisk-blå bilen.

– Vi kan jo ikke mer enn det vi har sett på Gatebil tidligere. Bilen har ikke kjørt en meter enda. Og selv har vi ikke gjort mer drifting enn å snurre på isen.

– Dette kan bli rart, sier de to gjenlevende.

– Vi skal nok få kjøre alle sammen, føyer Lasse til.

– Kanskje det vil vise seg at en av oss er litt mindre dårlig enn de andre, og kanskje har arrangørene en «sjarmør»-klasse som vi kommer til å gjøre det så bra i – eneste deltaker kanskje – slik at vi kommer til en finale.

– Da må vi jo selvfølgelig sette bestemann bak rattet, for det hadde jo vært kjekt å komme hjem med et bevis.

– Men det viktigste er at vi endelig fikk ut fingeren og fikk gjort det ingen av oss egentlig hadde trodd vi noensinne kom til å fikse.

(saken fortsetter)

Navnet på teamet er jo glimrende valgt og sier alt: «Why not?»

Dessverre er det ikke publikum på Rudskogen denne helgen. De eneste som kan sjarmeres er andre konkurrenter – og noen av dem tar denne bilsportøvelsen så alvorlig at det selvfølgelig er fare for at noen kan bli fornærmet over at ikke alle ser like tungt på livet.

La oss håpe smilet vinner.

Jeg er i hvert fall såpass sjarmert, at dette er et av elementene fra Rogaland-runden min du garantert kommer til å lese mer om i kommende utgaver av BIL Autofil.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside