Makan til festlig ramme rundt et museum som viser norsk kjøretøyhistorie er vanskelig å tenke seg.

Fra hele landet tok folk med entusiastbilene sine og satte kurs for Lillehammer i pinsehelgen. Ikke vet jeg hvor mange det endte opp med – jeg håper noen har den oversikten også.

Vi møtte folk som hadde tatt sin Ducato Campingbil av solid årgang og kjørt opp til Hammerfest for så å kjøre ned igjen – og så ble det ikke engang delt ut premie til den mest langveisfarende på festmiddagen!

Eller hva med han som tok med seg sønn og barnebarn i en Karmann Ghia og kjørte ned fra Alta. Overnattet gjorde de i en hjemmesnekret campingvogn som hang etter, i de samme fargene som bilen. Vel ankommet Lillehammer kom foreldrene og hentet den minste, nok var nok.

Minst like mange gode historier som det var gode biler, og dem var det som sagt mange av.

Det var det innenfor også.

Norsk vegmuseum ble stiftet i 1992 og er en del av Statens Vegvesenet – ditt og mitt, med andre ord.

Det er det fremdeles, og heldigvis, for det måtte en Samferdselsminister til for å få hull på byllen. Det er tvilsomt om en kulturminister (etter Åse Kleveland) ville ha oppfattet bil som kultur.

Men Ketil Solvik Olsen gjorde det og fikk fart på en plan som hadde ulmet i tretti år.

Så lenge hadde ildsjeler i Lillehammer Veteranvognklubb hatt sitt eget museum nede i byen, samtidig som de ga ut det beste klubb-bladet i Norge. Deres drøm hadde hele tiden vært å få engasjementet inn under en offentlig støtteordning.

Forgjeves – for noen år siden klarte de ikke drive det lenger og måtte stenge.

Heldigvis ble ikke samlingen oppløst og heldigvis var det en kombinasjon av entusiastiske pådrivere, en meget engasjert direktør for Vegmuseet Geir Atle Stormbringer og en samferdselsminister som vel kan sies å være lett besatt av bildilla, som fikk sparket det hele skikkelig i gang.

Etter det har det gått med stormskritt. To år siden det ble gitt grønt lys, i fjor sto en helt ny bygning klar, et steinkast unna Vegmuseets gamle bygning, og for bare fire måneder siden begynte man å bygge opp hele utstillingen. I pinsen var det åpning.

Med ordfører og museumskoryfeer og med konstituerte veisjefer og stats-sekretærer – og med tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen til stede.

For ikke å snakke om alle de ildsjeler som via Veteranvognklubben gjorde en unik presentasjon mulig – de virkelige juvelene kom nemlig derfra (noen av dem formelt utlånt fra Teknisk Museum – men når du hører historier om hvordan disse klenodiene ble trukket opp av gjørma i det som var museets magasin ute på Bygdø, kan man lure på om de i det hele tatt hadde overlevd hvis det ikke var for denne banden fra Lillehammer).

Stormbringer hadde også en veldig hyggelig presentasjon av de mange som hadde donert til det nye museet. For bare noen dager siden dukket det opp en komplett – patinert heter det vel – 1922 Opel med spisskjøler.

Ellers kunne han fortelle om alt fra fullt sett med NAFs veibøker og en samling fjernstyrte modellbiler til en 80 år gammel strøken Harley eller en Renault Dauphine som hadde vært eid av far og sønn – med komplett historikk og 60-talls campingutstyr.

Og akkurat det med Dauphine forteller litt om preget på dette nye museet. 

Ikke vent deg gamle Silver Ghost eller racingrøde Ferrarier.

Dette er en presentasjon av det som har gått på norske veier. Veteranene er selvfølgelig kuriøse, bilene fra tyve- og tredvetallet er bruksbiler med en lastebil med Isachsen-henger med tømmer og en norskbygget åpen buss som krydder.

Det er eksempel på krigsbiler, mens etterkrigstiden selvfølgelig har en og annen amerikaner (det var ganske mange som fikk kjøpe bil på B-Lisens i rasjoneringstiden også), men museet har ikke glemt bort Skodaer eller Pobedaer heller. 

Og fra nyere tid er det vel ikke en bil som er så sjelden at far ikke kan fortelle avkommet at «slik bil vokste jeg opp i».

Som Solvik-Olsen sa det (han elsker å fortelle at han vokste opp på en bensinstasjon): «Det er vel ikke en av disse nyere bilene som jeg ikke kan sette et ansikt på. Jeg kjente jo alle som kjørte disse bilene og skulle inn til oss og fylle».

Han hadde for øvrig et annet glimrende poeng også, da han holdt en kjapp tale til de hundrevis som hadde kommet fra samlingene på Lillehammer for å være med på museumsåpningen. Han snakket nemlig også til bilentusiastenes partnere og trøstet dem med – av egen erfaring – at de måtte være glad til for at mannen hadde noe å interessere seg for.

Og viste til sin egen enorme modellbilsamling (som hadde startet lenge før han ble politiker), som nå har fått egne montere på Kjøretøyhistorisk museum. «Hvem vet, kanskje en dag vil det han driver med kunne bli til glede for mange flere enn han, og da vil du glemme alle ergrelsene dine».

Og dermed har Hunderfossen og Lillehammerregionen fått enda en attraksjon. Gratis, sågar, og åpen alle dager. Ta deg skikkelig tid, se på displayene med unike bilder som du blar deg gjennom og bruk litt tid på tekstene. 

De åpenbare juvelene, de ser du. De står på gulvet eller henger på veggene – men det er jommen mange litt bortgjemte opplevelser du kan finne i dokumentasjonen også.

Og neste utgave av BIL, som du kan kjøpe (hvis du ikke heller vil abonnere) fra den 28. juni, vil ha en stor reportasje fra denne nye og spennende delen av Vegvesenet.

PS!
Jeg så ingen fra norske bilimportører under den offisielle åpningen. Er det bransjen som mangler interesse for museet, eller museet som mangler interesse for bransjen? Begge deler er i så fall like sprøtt.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside