Det er lenge siden jeg har vært der. Jeg var med på åpningen i januar 2003 – et dristig valg av Nissans designoverhode Shiro Nakamura – cellospiller og jazzelsker – å flytte en hel designfilial til et nedlagt vedlikeholds-verksted som var drevet av British Rail. 

Grunnen til at Karl Eirik Haug – den gangen Carls Cars – og jeg likte oss så godt der, var at Stephane Schwarz var studiosjef og alltid hadde noe spennende å bidra med.

Men da han ble byttet ut med en karriere-jagende japaner, var det slutt på moroa. Jeg har bare så vidt vært innom der siden han sluttet for 10 år siden.

Schwarz var en av fedrene til Qashqai – en bil som helt åpenbart var født ut fra miljøet rundt det nye designsenteret i Paddington. En del av interiør-materialene hadde sågar motiver direkte fra den gamle graffitien på utsiden av anlegget, før det ble restaurert og de flyttet inn.

Det var også under Stephanes regime at frøet ble sådd for det som ble Juke – er det rart at vi likte (fremdeles liker, men i en annen setting) den mannen?

Det var vel QQ som gjorde Nissan til crossover-pioneren og som gjorde at Automotive News kalte Nakamura «King of the Crossovers» da han gikk av for snaue to år siden.

Etter det har det rent på med spennende biler derfra: Micra C+C, Terranaut Concept, Qazana Concept – den lille QQ, Nissan Concept 2020 som de viste i 2014, Infiniti Emerg­E Concept, Gripz konseptet fra 2015 og QX 30 konseptet som endte som Infiniti QX30. 

For ikke å snakke om den futuristiske Blade Glider (bildet under) og Infiniti Q60 Project Black S. 

Det er riktignok ikke mange produksjonsbiler på denne listen, men London er et av de tre store designkontorene som alltid er med og konkurrerer om de store produksjonsprosjektene i Gruppen.

Det er aldri lett å si hva som egentlig har kommet hvorfra når en bil blir presentert for det kjøpende publikum.

Men vi vet i hvert fall at den kommende Qashqai, det blir den tredje i rekken, den blir 100 % Paddington.

Nå har jeg altså vær der igjen. Takket være Marina Maneas Bakkum, Kommunikasjonsdirektør for Nissan Nordic, som på ubegripelig vis klarte både å få åpnet dørene og få sentrale personer til å fortelle og vise hva de egentlig holder på med.

Jeg fikk en sterk følelse av at dette ikke var noe de var vant til. Hver gang jeg fikk noen av Nissan-folkene til å gå utenfor skjema, dukket det opp en ‘minder’ som meget engstelig spurte om «det inneholder vel ikke noe IP?»

IP i dette miljøet brukes oftere enn OK – det betyr Intellectual Property – med andre ord hemmeligheter. Til og med en skisse fra en av designtoppene – bare som en suvenir – var det problemer med. Kanskje var det en linje der som stammet fra noe de holdt på med?

Dere skal få detaljene i neste utgave av BIL, men la meg bare nevne at vi var gjennom en rekke spennende poster. 

Designeren som satt og skisset på en skjerm med Photoshop som software – og der skal jeg si Photoshop kunne mer enn jeg noensinne vil kunne nærme meg. Dessuten fikk det meg ned på jorden.

Jeg har pugget noen faguttrykk for å virke informert når jeg snakker med slike folk. Alias eller Dassault Systems eller slikt. Fottosjåpp er et såpass vanlig begrep for meg at jeg ikke ante det gikk uttapå det meste i slike fagmiljø som dette.

Vi møtte modellmakeren som fremdeles jobber i leire, og det tror han de fortsatt kommer til å gjøre i mange hundre år – det er fremdeles grenser for hva man får til med 3D-modellering. «Værsgo’ prøv selv» ga en klar indikasjon på at dette var et kunsthåndverk.

Vi møtte VR-operatøren, og de som ikke hadde prøvd VR-briller før holdt selvfølgelig på å gå rett på snørra – det er alltid litt vanskelig å orientere seg med slike ting på.

Og vi møtte motedama fra Paris som jobbet med interiører og farger og som skal forsøke å overføre dagens trend-indikasjoner på noe som ikke kommer på markedet før om to-tre år og som så skal vare i femten.

Da er det litt greiere med klær: Vår, Sommer, Høst og Vinter, og så er det bare på’n igjen.

Dessuten fikk vi to skikkelige forelesninger.

En som drev med strategi fortalte masse om hvordan de prøver å lese trender fremover, hvordan de skiller dilla fra trender (Spinneren var aldri en trend, den var en fad), og om hvordan de jobber med folk på gata for å forsøke å skape seg et inntrykk av hva slags markeder Nissan kommer til å møte om fem år, hva slags behov de forventes å fylle, hvor mye folk er villig til å betale for løsningene.

Litt av en vandring i halvblinde. Og – hvis du lurer – en av de tre klare trendene som er identifisert nå, som vår venn Brand-strategen la vekt på, var tendensen til å gå solo. Bo alene, reise alene, oppleve alene, jobbe alene – hva kan det ha å si for fremtidens bil?

Og så var det ingeniøren. Han som virkelig er neppå jorda og må forklare designerne at så skarpe vinkler i stålet kan vi ikke presse, eller vi kan ikke flytte det «hard-pointet» der, for da må vi endre hele fronruteåpningen og da må vi bygge inn forsterkninger andre steder, og det vil øke vekten, og da må vi se på bremsene igjen.

En fascinerende forestilling som du altså kommer til å høre mer om i neste BIL.

Og så, ferdig med det hele. Rett ut i gata, Little Venice, nydelig kanal, moderne høyhus, forretningsområder, klassisk Paddington-miljø – alt dette befinner på en armlengdes avstand for dem som ikke bare skal jobbe med strenge krav og harde data, men som også trenger litt inspirasjon.

Når du kommer ut fra de fleste andre designsentra er du langt ute i ingensteds. Ikke kall Rüsselsheim en inspirerende, sydende storby.

Industriområdene rundt Torino er heller ikke direkte positivt inspirerende. GMs Tech Center ligger virkelig ute på landet, og som alt viktig der, ligger Toyotas skapende sentrum i midten av Toyota City.

BMWs, Kias og Nissans designere er blant de få som kan gå ut og blande seg med storbylivet i lunchpausen.

Jeg har en teori om at det skaper en litt mer levende, mindre disiplinert, design.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside